Den berømte åpningssetningen fra Lev Tolstojs klassiker Anna Karenina er fortsatt høyaktuell i 2024 – trøblete familieforhold går tross alt aldri av moten. Denne høsten får budskapet fornyet relevans av den tyske spillefilmen Sterben, der regissør Matthias Glasner og et elitelag av skuespillere maner fram et skarpt portrett av en familie som befinner seg på kanten av stupet.       

Sterben betyr «å dø» på norsk (i engelskspråklige land har filmen fått tittelen Dying) – en tittel som både treffer klokkerent og som får dette familiedramaet til å virke adskillig tyngre og mer mistrøstig enn det i realiteten er.

Det utspiller seg nemlig masse humor, varme og absurditet i løpet av disse tre timene – noe som gjør at filmen har blitt sammenlignet med den eventyrlige kinosuksessen Toni Erdmann. 

«Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.»

Sterben kretser rundt familien Lunies, der den aldrende faren Gerd (Hans-Uwe Bauer) og moren Lissy (Corrina Harfouch) begge ser døden i hvitøyet – han på grunn av langt fremskreden demens, hun på grunn av kreft, diabetes og et rikholdig utvalg av andre plager. 

Ekteparets to voksne barn har for lengst skapt seg et liv i behagelig avstand fra foreldrene, men har like fullt sine egne problemer å stri med. 

Eldstemann Tom (Lars Eidinger) er orkesterdirigent og jobber med å sette opp musikkstykket Sterben, skrevet av den deprimerte og suicidale kompisen Bernard (Robert Gwisdeck). Når ekskjæresten hans får barn, ønsker hun at Tom skal steppe inn i farsrollen i stedet for den biologiske barnefaren – en situasjon som innbyr til komplikasjoner.   

Lillesøsteren Ellen, på sin side, jobber som tannlegeassistent og bruker fritiden til å drikke seg fra sans og samling. I likhet med Tom har hun arvet et musikalsk talent fra den emosjonelt distanserte moren, men Lissy synger kun når hun er dritings – en tilstand hun riktignok stadig oftere befinner seg i – og innleder en fuktig og kaotisk affære med en gift kollega.  

Når døden kryper inn i den lille familien, tvinges foreldrene og barna til å nærme seg hverandre igjen. Da blir det raskt klart at tilgivelse og forsoning har sine grenser.

Om dette høres litt vel voldsomt og eksistensialistisk ut, er det kun delvis riktig. 

Vel skildrer Sterben temaer og situasjoner som død, demens, alkoholisme og betente familiebånd på nærgående vis. Og en dempet samtale mellom Lissy og sønnen Tom er såpass hjerteskjærende i all sin ærlighet at den blir hengende igjen lenge etter at filmen er ferdig. 

Men det forekommer også mange svært morsomme scener gjennom hele Sterben – ikke minst knyttet til Ellens alkoholmarinerte livsførsel, som blant annet resulterer i uvøren bruk av tannlegeutstyr, spying i en mildt sagt upassende situasjon og den eiendommelige følelsen av å våkne opp i et fremmed land etter en fyllekule.  

Denne kombinasjonen av brutalitet og slapstick balanseres mot scener som er slående vakre. Sterben løftes av rause doser nydelig musikk – og et skuespillerensemble fra aller øverste hylle, med den alltid fantastiske Lars Eidinger (kjent fra Babylon Berlin, Irma Vep og White Noise) i den bærende rollen.

Alt dette gjør at du risikerer å forlate kinomørket mer håpefull etter å ha sett Sterben enn da du gikk inn.

Sterben har vunnet flere filmpriser – blant annet prisen for beste film under German Film Award og Sølvbjørnen for beste manus under Filmfestivalen i Berlin tidligere i år. Den har i tillegg høstet ros fra internasjonalt kritikerhold, deriblant Hollywood Reporter, Slant Magazine og The Guardian.

Sistnevntes hovedanmelder, Peter Bradshaw, gir filmen fire av fem stjerner og kaller den «enormt severdig og underholdende». Han konkluderer slik: 

– Dette er en dyster, dristig, storslått og vill historie som til enhver tid er emosjonelt ukorrekt. 

En bedre anbefaling er det vanskelig å forestille seg.